IKKE LES OM DU ER GLAD AKKURATT NÅ
Hvordan skrive dette uten at det skal virke feil.. Jeg må bare få ting jeg har på hjertet ut, det er derfor jeg skriver denne bloggen og noen dager blir det positive innlegg mens andre dager litt mer dypere og negativere innlegg.. Jeg ber iallefall om respekt, om ikke forståelse. Ikke misforstå, spør heller hvis noe høres rart ut..
Jeg er veldig heldig. Jeg har kapra meg en knall flott jobb via nav. Hvem skulle trodd jeg kom meg ut i jobb enten med eller uten nav? Hvertfall ikke jeg og heller ikke vennene mine. Hvem skulle trodd jeg fikk en så høyt ønsket jobb blandt folk? Hvertfall ikke jeg. Men så kom dagen jeg fikk tilbud om en jobb og første jeg tenkte var "så kult" men så ble jeg redd og tenkte "nei og nei, hvordan skal jeg takle det egentlig? Jeg vet jeg må jobbe masse nå noe jeg selv vet jeg ikke klarer og så er jeg så pingle som ikke tørr si ifra heller fordi jeg er redd for spm: hvorfor adina klarer du ikke jobbe 100%? Så har jeg uheldigvis ikke noe svar å gi.. Fordi jeg selv ikke vet hvorfor.. ".. :/
Jeg er så lei av å gå rundt two faced hele dagen, hver dag blandt folk. Jeg viser aldri mitt sanne jeg, vel om jeg hadde gjort det hadde jeg gått rundt å vært døds lei meg og grått uten å helt vite hvorfor. Hvem orker å være rundt noe så depressivt? På jobb er jeg så glad men kan fort virke litt "lost" fordi jeg er helt utmatta, jeg er så trist innvendig og ikke alltid vet jeg hvorfor. Systemet spør meg alltid "hvorfor?" men hva skal jeg da svare når jeg ikke har noe svar å gi? Jeg vet ikke selv men de forlanger svar og da må jeg lyve å skylde på andre ting. Bare for å gi systemet ett svar. Blir så gal og føler meg så urettferdig behandlet.
Jeg er så deprimert hele tiden. Dagen lang. Det er drit tungt å legge fra seg depresjonen og gå på besøk til noen eller til jobb. Ofte trekker jeg meg unna i ett rom, feller ei tåre for meg selv og puster i teknikk som får meg til å få meg tilbake til maska igjen. Det er så vanvittig frustrerende når systemet eller folk ikke kan se hvor manisk depressiv jeg er, fordi jeg ikke klarer å vise noe. Jeg snakker åpent om det jeg kan og vet at hadde jeg vært alene hadde jeg hyperventilert og grint hele kvelden. Bare spør kjæresten min, han er den eneste som ville sagt at det jeg trenger nå er ikke å bli dyttet inn i en fulltidsjobb. HELSE FØRST! Når jeg er med andre og skal snakke om det sperrer alt av tårer som regel og alt jeg skulle ønske var at bare ei tåre falt så de kunne se hvor seriøs jeg er når jeg sier at jeg har det vondt, tungt og trist.
Jeg jobber nå 100% men det er noe jeg ikke klarer selvom det ser ut som det. Elsker jobben, elsker kollegaene mine, sjefen min, de er verdens beste gjeng. Det mener jeg fra hjertet, men alikevel er jeg alltid trist og føler alltid for å gå hjem. Fordi jeg er så tom innvendig, jeg føler meg sletts ikke vel, jeg blir helt utmattet av å jobbe så mye (vet folk blir utmattet selv av å jobbe 100% men dette er en annen utmattelse hvor jeg konstant griner etter jobb fordi jeg klarer det bare ikke.. noen ganger på jobb, det er det verste).. Å dytte meg på tvang inn i 100% skulle ikke vært lov om de viste hvordan jeg takler dette. Er kanskje litt min skyld også som ikke en gang tørr å være helt ærlig med legen min.. Kanskje han kunne forstått meg bedre og gitt meg mindre timer og fokusert mer på helsa mi..
Dette handler definitivt ikke om penger. Jeg får veldig lite til å jobbe 100% ja det er fortvilende og skulle ikke vært lov, syns jeg. Veldig veldig lite motiverende, men jeg driter langt i voll om penger egentlig. Er vant til å være blakk hver mnd. Penger er ikke alt, men det er løsning til mange problemer. Bare ikke mitt største problem. PSYKEN!! Jeg hadde gjort alt for å kunne gå en dag uten å tenke på 1000 vonde ting. Jeg skulle gjort alt for å finne ut hvorfor jeg plutselig tar meg i å grine uten at jeg vet nøyaktig hvorfor? Jeg skulle gjort alt for å slippe den ekstreme angsten jeg går rundt med og spenn i kroppen hele tiden.. Jeg skule gjort absolutt alt for den som faktisk så meg og hørte på meg. Føler meg som ei nikke dukke som ikke har ett eneste bein i nesa, men grunnen til at jeg er så varsom med for eks nav og lege er fordi jeg er liv redd for å miste de få pengene jeg får hvis jeg ikke hører på dem. Føler på en måte jeg ikke har noe jeg skulle sagt, fordi de mener de vet hva som er best for meg uansett. Og alltid er felles enigheten JOBB.. Ut i jobb og du vil garantert bli friskere om ikke helt frisk om du er heldig.
Jeg kjenner meg på ingen måte bedre, jeg føler meg faktisk litt verre pga alt presset. Dette har igjen ingenting med selve jobben å gjøre dette har bare med at jeg er sliten og føler for å gi opp.. Bare slutte helt på nav og koble meg vekk fra alt for jeg blir iallefall ikke friskere av nav (shocking) og får vel bli uteligger da.. Frister nesten mer enn å føle meg tvungen og presset til situasjoner jeg virkelig fra hjertet og dypet ikke takler..
Nok babling for idag, det føles godt å få noe på hjertet ut og tro det eller ei men så sitter jeg ikke å griner nå. Jeg sitter å tenker for meg selv mens jeg hører på piano sanger og prøver å finne ut hvorfor jeg er som jeg er. Er det bipolar lidelse? Det er den følelsen jeg får når jeg leser om det. Hadde vært lettere å få noe på papiret enn en google test legen tok som sa jeg var moderat depressiv og scoret høyt på angst. Vel moderat og moderat, jeg vil nå heller si det var å underdrive. MANISK ja, og angst, ÅJA..
Ha en god natt snuppelupper.. Trenger ingen trøstende ord, er bare godt å få ting ut som sagt.. Dere lytter iallefall♥



































































































